Norsk Journalistlags fokus er overvåkingens skadevirkninger for kildevernet. Altså journalisters vern om anonyme kilders identitet, og i visse situasjoner også vern av upublisert materiale. Dette er såkalt privilegert informasjon, og er selve grunnfjellet i journalistikken. Enkelte vil kanskje hevde at det er et snevert fokusområde, all den tid overvåkingen dreier seg om å beskytte liv og helse. Men innføringen av nye overvåkingsmetoder handler om demokratiet vårt og samfunnsfriheten vår, og kildevernet er en menneskerettighet.
Se innledningen og debatten med Andreas Bakke Foss (Journalist i Aftenposten), Olav Lysne (Professor ved UiO/Simula – leder av Lysne-utvalget), Hadia Tajik (Ap), Roar Thon (Fagdirektør ved Nasjonal sikkerhetsmyndighet) og Anders B. Werp (H). Debatten ledes av Elin Floberghagen (NP) her.
I kjølvannet av at EU-domstolen i 2014 konkluderte med at Datalagringsdirektivet var «ugyldig», fordi det ville innebære et for omfattende inngrep i respekten for personvernet, nedsatte regjeringen et ekspertutvalg som skulle utrede hvilke tilpasninger som eventuelt er nødvendig for at en fremtidig «lagringslov» ikke skal krenke menneskerettighetene. Ekspertene tok kildevernet så på alvor, at de i usedvanlig klar juridisk tale konkluderte med, og jeg siterer: «Problemene med i det hele tatt å skille ut privilegert informasjon fra det materialet som utleveres av de lagrede kommunikasjonsdata, er forhold som i seg selv trekker i retning av at datalagring ikke kan gjennomføres uten å komme i konflikt med menneskerettighetene. Uansett må det legges til grunn at uten at man etablerer ordninger som kan sikre dette på en betryggende måte, vil en lagringsordning ikke stå seg.»
Etter 11. september 2001 har Norge innført en rekke «antiterrorpakker», og lovgiver har i betydelig grad utvidet myndighetenes mulighet til å bruke kommunikasjonskontroll og annen form for overvåking. Men ingen av metodene inneholder tilstrekkelige begrensninger av hensyn til kildevernet. Heller ikke det foreliggende forslaget om digitalt grenseforsvar. Dersom det skulle bli vedtatt, vil Etterretningstjenesten få en gigantisk håv som samler all slags datatrafikk til og fra uskyldige norske borgere, og denne håven vil samtidig ha store hull for de som ønsker å misbruke informasjonen.
Det er ikke vanskelig å forstå at myndighetene ønsker seg tilgang til mest mulig informasjon. Men så lenge rettssikkerhetsgarantiene for kildevernet ikke er på plass, har Norsk Journalistlag protestert mot samtlige av de nye overvåkingsmetodene. For kildevernet beskytter samfunnet. Det er ikke journalisten, men den anonyme kilden som skal beskyttes. Et fungerende personvern er på mange måter en forutsetning for kildevernet. Fra et samfunnsperspektiv er vernet nødvendig for å få frem informasjon som ellers ikke ville kommet frem. Kilder kan for eksempel utsettes for fare ved åpent å gi ut informasjon om kriminelle miljøer. Det var tilfelle i saken mellom Ulrik Rolfsen og PST. Filmskaperen hadde en tillitsbasert tilgang til et lukket islamistisk miljø. Fordi han lovet kildene anonymitet, kunne han arbeide med et filmprosjekt som hadde til formål å avdekke hva som motiverer norske statsborgere til å delta i terrorvirksomhet. Med andre ord et filmprosjekt i kjernen av undersøkende journalistikk, som griper fatt i et samfunnsproblem som allmennheten og myndighetene har behov for kunnskap om. For Høyesterett var det uklart hvor nødvendig opplysningene i det beslaglagte filmmaterialet var for PSTs etterforskning av deltakelse i terrororganisasjoner.
Det er helt åpenbart at innføringen av et digitalt grenseforsvar, som Lysne II-utvalget legger opp til, vil ha en betydelig «nedkjølende» effekt på potensielle, anonyme kilder som ønsker å ha kontakt med journalister. Allerede vissheten om at noen kan lete frem kontakter og bevegelser, vil kunne være nok til at kilder blir mer tilbakeholdne med å formidle informasjon til journalister. Viktige ytringer i samfunnsdebatten vil dermed kunne gå tapt.
Forslaget om digitalt grenseforsvar er et overvåkingssystem uten sidestykke i norsk historie. Det omfatter ikke bare informasjon som er relevant for Etterretningstjenestens oppdrag, men all elektronisk kommunikasjon som passerer Norges landegrenser. Og kablene som krysser grensen inneholder mye mer enn direkte kommunikasjon mellom Norge og utlandet, fordi mange av tjenestene vi bruker kjører på servere i utlandet. Forslaget er altså at E-tjenesten skal få lov til å bygge høystakker av informasjon, og så skal de deretter lete etter de farlige nålene.
At vi her ikke nødvendigvis kan stole på myndighetene, har vi jo allerede flere eksempler på: Det ble for noen år tilbake bekreftet av EOS-utvalget at Etterretningsbataljonen ulovlig hadde kartlagt tre journalister. De skal ha havnet i samme register som Osama Bin Laden. Det var kun på bakgrunn av at de hadde drevet journalistisk virksomhet om de norske hemmelige tjenestene og norsk krigføring i utlandet. Journalistene selv mener den ulovlige kartleggingen avslørte deres anonyme kilder for Etterretningsbataljonen. Men det er ikke bare i Forsvaret det er gjort overtramp. Fra nyere tid har vi også eksempler der politi og påtalemyndighet har vært involverte. For eksempel kritiserte Sivilombudsmannen i 2011 politiets behandling av en Dagblad-journalist i forbindelse med en sikkerhetskontroll i Oslo tingrett. I strid med lovreglene ble journalisten fratatt dokumenter av polititjenestemennene, til tross for at journalisten hevdet at de inneholdt navn på anonyme kilder. I Ombudsmannens uttalelse ble Riksadvokaten oppfordret til følge opp at lignende saker aldri skulle skje i fremtiden. Likevel fikk vi Ulrik Rolfsen-saken i 2015. For å sikre at politiet ikke får adgang til anonyme kilder før domstolen har vurdert spørsmålet, skal journalistisk materiale som beslaglegges, forsegles på stedet i lukket konvolutt i nærvær av en representant for besitteren. Under rettsforhandlingen for Høyesterett kom det frem at PST først forseglet konvolutten med den beslaglagte minnebrikken ett døgn etter ransakingen.
Terrorisme er en direkte trussel mot demokratiet. Da kan ikke terrorvirksomhet besvares med udemokratiske metoder. Kildevernet er i så måte en forutsetning for kampen mot terror, og må ikke ofres i denne kampen.